Morgenstemning på Orrebu 😊
Kaffekopp, solskinn og god tid!
Det var lite fuglekvitter å høre, så jeg tralla og sang mens jeg karda opp og lagde fine tuller av trønder-ulla jeg hadde dratt med meg. Koseligste utearbeid som finns 😅
Skal si jeg var heldig med fridagene mine.
Hundene ble satt i løpestreng og var fint nødt til å ta livet med ro.
Jeg tør ikke la dem gå løse her lengre, og det er ikke spesielt pga båndtvangen, men fordi om de ser en bevegelse nedpå veien, så stikker de for å jage hva enn det måtte være - langt vekk!
Da Bjørn dukka opp, hadde de lada opp lenge og vel, og var klare for sprell.
Vi bestemte oss for å ta en skitur med utgangspunkt fra Søbekkseter.
Det var ett godt valg.
Det var ett helt anna skiføre, og vinden merka vi ikke noe til. Om det gikk smått med oss den første km fra seters og opp til fjells, skyldtes det helt sikkert varmegradene.
Når vi først kom opp, kunne vi nyte hvert stavtak og gli innover fjellet. Eller stoppe opp for å beundre skaperverket.
Vi møtte to damer da vi nærma oss Tipp. De dufta solkrem lang vei og smilet lyste som den reineste tannkrem-reklamen.
Tipp er den vesle hytta som ligger helt ytterst på kanten. Der er det kiosksalg i påska, og da vrimler det av folk her. Disse to var de eneste vi så på hele turen, som ble 17-18 km.
Bjørn gikk på felleski, og jeg på smørefrie. Han hadde muligens bedre glid, men det var skarpt føre
og skia gled nesten fra oss noen ganger 😅Det gikk så absolutt fort nok
Plutselig sto vi ved ett vegskille og småtassene studerte kartet nøye.
"Vi" bestemte oss sjølsagt for å ta avstikkeren opp til Sæterknatten når vi var så nær.
1,5 km oppover-bakke var piece of cake. Men jeg regna med at Bjørn grua seg unødig for retretten,
så det var greit å holde litt avstand...
Varden på Sæterknatten er ikke noe å skryte av, så småtassene spratt opp på den første steinen de så, da de mente at det var på tide med belønning.
...som om ikke denne utsikten er belønning bra nok!!?!
Hallingfjell så langt øyet kan se, nesten 😉
Det så ut til å være full vinter nede i Vassfaret fremdeles.
Aurdalsfjorden ligger på 548 moh
Jeg gikk omkring og beundra utsikten i alle himmelretninger.
Det er fint utover Manfjellet også. Temmelig flatt, men ingen oppkjørte skiløyper.
Slik som føret var nå, kunne en gått overalt likevel om en ville
Vi sa oss storfornøyde med å ha nådd Sæterknatten.
Bjørn og jeg delte en saftig appelsin, og de firbeinte fikk hundemat.
Vi var altså ikke de første som har bært skia nedatt herfra i vinter, antagelig ikke de siste heller 😅
Det ser ikke akkurat skremmende bratt ut, men det var vanskelig å ploge.
Bjørn kjørte sikk sakk uten å sette spor etter seg.
Vi kom oss trygt ned til Storaustetjern, alle mann
Båthuset ved Storaustetjern venter på våren
Snaufjell er flott, men hannhunder setter stor pris på en buskevekst her og der.
De måtte få lov til å vanne og snuse litt på trærne som var innen noenlunde rekkevidde, ellers tror jeg de hadde kjeda seg etterhvert.
Sola stekte, og skaren skinte som sølv.
Løypa svingte seg innover fjellheimen, og Surtind kom til syne
Dette må være den himmelske freds plass 💙
Surtind.
Vi prøvde, men innså fort at det var ingen skal å snu.
Vi slo oss heller ned på en egna stein, der vi kunne beundre fjellet på avstand mens vi tok oss en matbit...
...og en kopp varm kakao 😋
Vi hadde nesten venta litt for lenge før vi tok denne matpausa. Det har lett for å bli slik når vi er på tur, men vi lærer visst aldri. Skal bare gå litt til og litt til...og her var vi nesten ferdige med turen!
Takk for denne gang, fjellet 💙
Vel, ikke helt enda.
Det var umulig å ikke unne seg enda en liten rast, mens sola holdt stand
. Da vi kom tilbake til Orrebu, hadde sola gått ned og det var godt å få fyr i ovnen. Bjørn dro heim til katta, og jeg ble sittende å høre på radioen til langt på natt
Det var ett merkelig lys der ute, og da jeg gikk ut for å se
- hadde halvmånen fått selskap av nordlyset!
Stjernene glitra, mens Aurora dansa over grantoppene, Det var ett fasinerende syn!
Det får'n si var litt av en avslutning på en drømmedag
